Den profesjonelle elev

 Vi har begynt å blogge igjen etter en liten pause. Oppgaven vi har fått utdelt denne gangen er å oppsummere hovedinnholdet i en kronikk skrevet av lederen for elevorganisasjonen, Alex Fjeldavli. Tittelen på teksten er" Hvor er den profesjonelle elev?". Hvis dette er av interesse for deg så finner du kronikken her

Tilbake til teksten, hva handler teksten om? Veldig kort oppsummert så tar teksten opp et heller viktig spørsmål innen skolen, «Hvem er det som har ansvaret for læring, elev eller lærer?» Det er snakk om profesjonelle lærere som har god utdanning og som skal videreføre sin kunnskap til elevene sine, men den profesjonelle elev, han hører vi veldig lite om. Teksten tar utgangspunkt i dette og diskuterer rundt «den profesjonelle elev».

Jeg vil si at mange av poengene til Fjeldavli er gode og han sier noe som jeg selv vil tro er noe av det viktigste som angår oss elever. Vi kan ikke være kritiske til en lærer uten grunn når vi selv ikke vil høre på hva han har å si i timene. Greit nok at noen skoletimer kan være veldig kjedelige og man mister konsentrasjonen, men da bør man tenke på at det er til ens eget beste å følge med. Man må ha den innstillingen at man vil lære noe og ikke tenke at alt skal falle på plass så lenge man er tilstede under undervisningen, men at læreren er en del av læringen er veldig viktig. Uten en lærer så hadde undervisningen vært håpløs tror jeg og den kan være håpløs med en lærer også. Først og fremst så må en lærer ha den egenskapen at han/hun kan formidle noe til noen som ikke har hørt om dette før. I tillegg så må læreren variere under undervisningen, man kan ikke bare tegne eller skrive på en tavle. Det er viktig at elevene kan delta i undervisningen, en miks av at lærer snakker og at elever jobber tror jeg er veien å gå.

Gode lærere fører til at man får gode elever, ja og nei. En god lærer er noe av det beste som finnes, men bare så lenge man som elev kan utnytte dette. Er en mottakelig for informasjon og er villig til å lære så vil man alltid få bedre utnytte av undervisningen og dette tror jeg er det viktigste Fjeldavli skriver om: «Elevene bør ta ansvar for egen læring og kombinere dette med de godene man får av å ha en god lærer».

Elever med mye prøver og lekser får dårligere karakterer

Forskningsinstituttet NIFU har nylig lagt ut en undersøkelse, utført blant 9.- og 10.-klassinger i tillegg til hos 1.-klassinger på videregående skole. Rapporten skrevet i forbindelse med undersøkelsen viser at elever som har mange vurderinger i snitt får dårligere karakterer enn de med mindre. Men som ved de fleste saker så finnes det forskjellige sider av én sak.

Det generelle som går gjennom hele artikkelen er at de med mange vurderinger får dårlige karakterer, men dette trenger ikke å være helt korrekt. Videre i artikkelen er det snakk om at dersom elevene får skikkelig tilbakemelding på lekser og/eller prøver og ikke bare et tall så vil dette hjelpe dem på god vei. En kort, men presis tilbakemelding vil hjelpe eleven til å forbedre seg i fremtiden når han vet hva han har gjort galt i de foregående testene. Dette er noe jeg vil si meg helt enig i og dette tror jeg er et viktig poeng. Dersom man vet hva man gjør gale så kan en greie å fikse dette.

Videre i artikkelen kommer man inn på et punkt der elever sier at de har veldig masse lekser, med høringer. Dette kan være problematisk for noen, mens for andre kan det være veldig greit. Dersom dette innlemmes som en del av undervisning og det ikke stjeler for mye tid er dette en fin måte å inkludere alle på og dette er positivt på mange måter. Man får vite om man har gjort riktig og man får gjerne videre motivasjon til arbeid dersom det gir en mestringsfølelse å gjøre disse oppgavene/leksene riktig. Så lekser er nok smart, men ikke helt nødvendig. Det kan hjelpe en med å få høyere karakter, men dette trenger ikke å være tilfelle hos alle. Derfor vil jeg si at det er viktig med skole tilpasset hver enkelt elev på mange måter.

Personlig så vil jeg si at en blanding av vurderinger og undervisning er det riktige opplegget, men det bør verken være for få eller for mange prøver. Dette konstaterer også artikkelen med, noe jeg tror mange andre også vil være enig med. Men alt i alt så ligger mesteparten av ansvaret på elevene og det er deres plikt å gjøre det som er nødvendig og gi beskjed dersom det blir for mye eller for lite av det ene eller andre.

Sportsidiot

“Sportsidiot”, morsomt uttrykk når du tenker på det egentlig. Og når man ser på hvordan ordet blir brukt, så handler det jo om personer som er i overkant opptatt av sport i alle varianter, slik som meg selv. Opp gjennom årene så har eg sett på alt av idrett som inneholder en rund ball og alt annet egentlig. Men ligger det noe mer bakom det å være sportsidiot eller er det bare et kallenavn du får slengt etter deg bare du ser på eller spiller fotball og håndball? Og kan uttrykket sammenlignes med andre uttrykk som er mer brukt i daglig sammenheng?

Jeg og en del av vennene mine tilbringer gjerne mangfoldige timer av lørdager og søndager til å se på fotball av alle slag, Premier league, La Liga, Tippeligaen og tysk 4.divisjon. Når noen andre kommer bort og spør oss om å bli med ut ligger det gjerne i kortene at vi heller ser på fotball enn å gå ut. Ut i fra situasjoner som dette har vi blitt stemplet som sportsidioter. Men hvorfor bli stemplet som en sportsidiot på grunn av at du bare ser på fotball i helgene, det må jo være andre faktorer som ligger bak. Er det muligens det faktum at dette ikke bare gjelder fotball i helgene, men at vi kjapper oss hjem fra skolen for å se på ski om vinteren, ikke kan være med å bade om sommeren på grunn av at vi skal hjem å se på reprise av gårsdagens EM kamp som vi ikke fikk sett?

En skikkelig sportsidiot, finnes han virkelig eller er det bare et allment uttrykk som blir brukt om folk som ser på i overkant mye sport. Pondus, som i tegneserien Pondus. Der har man en skikkelig sportsidiot. 40 år gammel mann med hoftefeste, får strekk bare han griper etter fjernkontrollen til tv-en og interessen for fotball er over gjennomsnittet høyt der han koser seg på en søndags kveld med å lede Åsane fotball klubb til å vinne champions league. Da er det vel snakk om en skikkelig sportsidiot og i egne øyne så er det i hvert fall det, men det finnes vel andre sportsidioter gjør det ikke? Hva med fotballspillere, de tilbringer hele dagen sin på å trene fotball og ikke noe annet, er dette det man kaller en sportsidiot eller blir det å ta utrykket helt ut av sammenhengen?

En nerd, en person med et spesielt interesseområde eller en sær hobby. En person som skiller seg ut ifra det normale som blir oppfattet som snål av omverdenen. Personer med innehud som skriker et dagslys og som bor hos mor til de blir tretti. Personer som er flinke på skolen og som kan mye, blir ikke dette noe lignende som en sportsidiot. Bare at du bytter ut data med en fotballbane og topp karakterer på skolen med ekstreme fotball ferdigheter. Kanskje en merkelig sammenligning for noen, men for andre kan dette virke veldig opplagt. Jeg følger med på sport, men jeg liker også veldig godt å sitte på pc-en og spille. Man blir på mange måter «avhengig» av begge deler. Jeg ser på alt som heter sport og spesielt fotball, men samtidig så har jeg en stor interesse for data, spill og teknologi generelt sett. Noen dager sitter jeg time etter time foran pc-skjermen, mens andre dager kan jeg være mangfoldige timer på en fotballbane.

Født med ballen i beina, ikke så typisk norsk egentlig. Men født med ski på beina er vi, så hvorfor har det seg slik at norske supportere er noen av de verste og beste i verden. Vi elsker fotball uten å ha et eneste lag uti de store turneringene, vi følger med på engelsk fotball hver helg og reiser til utlandet for å se på kamper. Det henger jo ikke helt på greip, at vi i et av Europas minste land skal reise verden rundt for å se på fotball, hva kommer det av? Engasjement vel, jeg tror det ligger noe i det ordet. En sportsidiot er en som viser engasjement er det ikke? En som støtter klubben sin i tøffe tider, sitter våken til klokken 3 på natten når en skal på jobb dagen etter.  Laget ditt ligger under 3-0, men du synger fortsatt med på klubbsangen, en person som ikke forlater klubben sin selv om den rykker ned et par divisjoner.

Hvem er sportsidioten? Er det personen som bare liker å se på fotball og som spiller fotball, eller er det personen som står ved sitt i gode og vonde dager? Jeg tror jeg har møtt en skikkelig sportsidiot i mine leveår, fotballtreneren min. Mannen stilte på treninger selv om legen sa at han kunne få slag når som helst, tar ikke imot et eneste tips han får fra legen sin for å se 20 på 20 middelmådige fotballspillere løpe rundt på banen og krangle om en ball. Tatoverer emblemet til klubben i sitt hjerte på hånden, og når klubbens fotballavdeling blir lagt ned går han ikke videre til en ny klubb, han velger heller ikke å slutte, men han tar seg til noe nytt innad klubben. Han blir håndballtrener, personen som har spilt fotball siden han kunne gå til han ble 55. Dette sier noe om respekt, kjærlighet og engasjement. Egenskaper som en burde finne hos hver eneste sportsinteresserte i hele verden. Det står massiv respekt hos denne mannen og han burde være et prakteksempel for enhver.

Kjærlighet, respekt, engasjement og det å brenne for noe innen sport, muligens de viktigste egenskapene en ekte sportsidiot burde ha. Jeg har lest mangfoldige steder om hvordan personer som ikke vet en ***** om fotball slenger rundt seg en kommentar så slenger en annen tilbake noe sånn som: «Din jævla sportsidiot». Ut i fra oppbyggingen til ordet kan det jo virke logisk, men man burde se på uttrykket på flere måter. Den positivt ladde siden og den negative. Det finnes egentlig ikke noe svar på hva en sportsidiot er, men det er flere teorier og antagelser. Alle er like feile som rette, man har ikke noe skikkelig svar. Sport, elsk det eller hat det, men alle kan finne en identitet man kan sammenligne seg selv med der.

Blogging

De siste årene så har blogging spredt seg til å bli en populær sjanger, men hvorfor har det blitt slik?

Personlig så tror eg at grunnen til dette er at folk generelt sett har "behov" for å ha en person eller flere til å se opp til eller så er det bare det at interessen rundt kjente personligheter har økt de siste årene. Man blir omgitt av skuespillere og artister på alle kanter og blogger er vel en måte å komme tettere på disse personlighetene. Å uttrykke seg, det er vel det som er den viktigste delen av blogging. 

Men blogg trenger ikke bare å være blodig alvor, et eksempel på en heller morsom blogg er Terje Åseths rosablogg. En 50 år gammel bonde som tapte et veddemål med døtrene og med det måtte han starte en rosablogg. Her er en link for de som er interreserte i den: http://terjeaa.blogg.no/
Denne bloggen er en av de få bloggene jeg vet om og samtidig er den ganske morsom så derfor kan den være litt morsom å se på innimellom, men ellers så har jeg ikke en spesiell interesse for blogg.

Visst jeg skulle ha blogget på en mer personlig plan tror jeg at jeg ville lagd en tulleblogg, noe som ligner på bloggen jeg linket til tidligere i innlegget. Dette kunne ha vært morsom lesning og det hadde vært noe litt annerledes.